Mercury Racing sier det best: The Race Never Stops, og for meg har det aldri vært mer sant. For en jobb min venn Tim Seebold gjør som promotor i USA

Tim har invitert meg for å komme over for å se et F1-løp i USA så lenge jeg kan huske. På toppen av ønskelisten min sto alltid Havasu Classic. Mye har å gjøre med den tyske F1-super veteran Michael Werner. Han fortalte meg ville historier om løpene i Amerika når han jobbet for meg. Havasu var alltid en av hans favoritt historier, der hadde han konkurrerte mot alle de store navnene innen båtmotorer.

Jeg skulle ikke kjøre løp og konkurrere, planen min var å møte barndomshelten min, Billy Seebold, også kjent som Mr. Bill – den største gjennom tidene, etter min mening og se løpet. Jeg var super spent. 27 timer etter jeg forlot Norge, ankom jeg endelig Lake Havasu City. Klokken var 01 om natten. Det eneste problemet var at hjemme var klokken 10 om morgenen, så jeg klarte ikke å få sove. Kl. 03.30 var jeg fremdeles lys våken og kunne ikke vente med å starte racedagen. Etter å ha kjørt rundt i gatene i Lake Havasu, krysset jeg til slutt London Bridge og dro til pitområdet, selv om klokken ikke var mer enn 05 om morgenen.

Jeg har vært på arrangementer over hele verden, på alle kontinenter, mesteparten med UIMF1h2o-sirkuset som Marit kjører. Arrangementene er enorme, men de er standardiserte og alle teamene har samme oppsett. Team Abu Dhabi kan ha et litt lengre telt, men ellers er det veldig kult og likt.

Hjemme fortalte alle meg alltid at alt er større i Amerika, og sammenlignet med Norge var det definitivt sant. Å fly til Las Vegas, hoppe i en leiebil midt på natten og kjøre over den berømte stripen fikk meg til å føle meg langt hjemmefra. Halvveis til Lake Havasu måtte jeg stoppe fordi jernbanen krysset veien. Hvis jeg skulle fortelle deg hvor lenge vi ventet, ville du uansett ikke tro meg, så la oss bare si, JA, alt er stort! Det tok evigheter for toget å passere.

Det neste som skulle imponere meg, var oppsettene som teamene hadde her. Ikke et eneste team hadde en enkel Mercedes Sprinter og en lukket bokstrailer for å si det slik. Vel, min kompis RJ West hadde en bokstrailer, og sannsynligvis det minste teamoppsettet, men han kunne fortsatt kjøre ATV-en sin og racetraileren inn i hengern. Resten av teamene hadde superkule lastebiler og trailere som ville blokkert ethvert løpsarrangement i Europa. Et av de største teamene, Phase Three Performance, hadde to førere i toppen, Terry Rinker og Jeremiah Mayo, som kjørte Hoffman-båter. Rick Hoffman hadde produsert seks av de 15 båtene som deltok. Ved soloppgang våknet pitten til liv, og mens jeg gikk rundt møtte jeg mange venner jeg bare hadde snakket med via sosiale medier. Det var flott å endelig håndhilse og gi noen klemmer. Jeg ble motatt som en helt, og alle kjente godt til Powerboatracingworld.com

Det var tre klasser som konkurrerte: Texas Tri Hulls – mono-skrog med 115 hk; Formula Light, eller SST 45, som tilsvarer vår F4-klasse; og Formula One. Havasu Classic på Nautic Inn hadde en perfekt beliggenhet. Du kunne sitte i bassenget eller henge i baren og nyte arrangementet. Når båtene ble sjøsatt, flyttet jeg meg over for å nyte testingen, kvalifiseringen og løpene.

Da jeg gikk inn, ønsket speaker paret Kay Dub og Thomas alle velkommen til arrangementet, de lagde liv, var kule å høre på. De skapte god stemning og så snart OOD slapp flagget og den første V6 Mercury-motoren startet opp, spratt et velkjent ansikt opp som en ball. En gjennomsnittlig tilskuer kunne tro at det var en entusiastisk førstegangsbesøkende til et løp, men jeg hadde nettopp sett den snart 82 år gamle Mr. Bill Seebold hoppe opp og løpe bort til gjerdet. Han skulle ikke gå glipp av en eneste runde. The Race Never Stops.

Racingen var fantastisk. Jeg vil si at de 10 beste førerne ville hatt en god sjanse i Europa med F2-løp, og selvfølgelig ville noen av dem gjort det veldig bra i UIMF1. Etter treningen gikk jeg bort til Mr. Bill, og de 27 reise timene var plutselig verdt det. Nok engang ble jeg mottatt som en hedersgjest. Han kjente meg igjen med engang, for hans sønn, Tim hadde fortalt at jeg kom. Han fortalte meg at det første løpet han vant i Lake Havasu hadde 105 deltagere tilbake i 1969. Etter hvert som dagen utviklet seg, dukket det opp flere båtinteresserte fra hele verden.

Da jeg vokste opp, fulgte jeg med på to motorsporter: båtmotorer og roadacing. Jeg ble både overrasket og glad da jeg støtte på Dave Bush, som jeg besøkte for rundt 20 år siden da jeg kjørte Formel 1. Han hjalp RJ West og kom med en kompis. Jeg ble starstruck da jeg innså at vennen hans, Eddie, var den store roadracingmesteren, Eddie Lawson.

To helter på en tur.

«SteadyEddie» pensjonerte seg ved slutten av 1992-sesongen. Han kjørte 500cc Grand Prix løp, og etterlot seg en historie med fire verdensmesterskapstitler for 500cc klassen. Eddie lawson var sinnsyk rå !

På grunn av værmeldingen søndag, måtte all racing gjennomføres lørdag. De ansvarlige gjorde en fantastisk jobb, og de var til og med ferdige før tiden. Jeg hadde aldri trodd jeg noen gang skulle si at jeg var glad for et avlyst løp, men denne gangen ble det en høydare for meg. Søndagen ble jeg invitert ut av Seebold familien. Tradisjonen tro ble det bowling og øl når uværet slo til. Det var ikke første gang vinden hadde ødelagt et stevne ute i ørkenen.

Slo 2 x Seebold på en Søndag.

Bill Seebold er verdens mestvinnende båtsport utøver. Han har vunnet over 500 mesterskapsløp over hele verden. Hans første sponsor var ingen ringere enn musiker og båtsport fans Jonny Cash. Seebold familien har bygd over 1000 båter til Formel 1 og 2 – og var ledende. I tillegg til Bill kjørte også sønnene Mike og Tim. Begge store mestere. Man overdriver ikke når man sier at konkurranse instinktet i den familien er over middels. Jeg lærte og lese engelsk før Norsk. Pappa gav meg powerboat magazines fra USA – og Budwiser og BudLight båtene fra St Louis med # 7 på var det tøffeste i hele verden.

Forrige søndag var jeg i en surrealistisk situasjon. I en stor bowling hall, med samtlige Formel 1 team i USA – invitert av Tim som er blitt en god venn og utfordret til å konkurrere mot han og Mr Bill. Å slå 2 stk Seebold gutter i en konkurranse, på en søndag er det svært få som har opplevd. At det ble i bowling var kanskje det greieste, for å slå de i en båt – når de var i storform er det ikke mange som har klart.

Min barndomshelt er desverre blitt alvorlig syk, så gleden over å ha tilbringt en helg i sammen med båtsport, bowling og gode samtaler gjorde hele reisen på over 70 timer verdt det. Noen ganger må man vise respekt, og turen vil være et godt minne så lenge jeg lever. Min gode venn, Tim som er promotor for F1 serien i USA gjorde turen unik.